28/06/2026
Empati har blitt en unnskyldning for å slippe å stille krav. Ja, jeg sa det høyt.
(Mis)forstå meg rett. Empati er en viktig del av god ledelse. Kanskje viktigere enn noen gang. Men jeg opplever at enkelte har begynt å forveksle empati med å senke forventningene.
«Jeg vet hun har det tøft hjemme.»
«Han har vært gjennom mye.»
«Jeg vil ikke legge mer press på henne nå.»
Og plutselig går det måneder. Oppgaver som har hengt lenger enn de burde blir ikke fulgt opp, ansvar blir uklart og resten av teamet må kompensere.
Det handler ikke om at lederen ikke bryr seg. Tvert imot. Problemet er bare at omsorg har tatt plassen til ledelse.
**Det å** forstå hvorfor noen strever, betyr ikke at du skal slutte å lede dem. Det er kanskje nettopp det de trenger mer av når **de** strever, empati med tydelighet.
Å vise empati betyr ikke å fjerne ansvaret til den ansatte.
Det betyr å møte mennesker med respekt, samtidig som du er tydelig på forventningene. For vet du hva som også skaper utrygghet?
At noen slipper unna.
At belastningen havner hos de andre.
At ingen tar tak.
Jeg tror ikke medarbeidere trenger mindre tydelige ledere. Jeg tror de trenger ledere som tør å kombinere varme med krav. For de er ikke motsetninger.
Og kanskje er det nettopp der mange av oss blir utfordret.
Hva tenker du?
