29/09/2025
Den 29. september 2025 – 183 dager igjen til start: Forsøket på å svømme fra Lindesnes til Nordkapp
Det er 29. september, og jeg ligger på sofaen, spiser Center, og kjenner på en tretthet som river litt ekstra nå sent på kvelden. Kroppen er tung, hodet er slitent, og kontrasten kunne nesten ikke vært større til det jeg egentlig står midt i. Hvis alt går etter planen, er jeg på vei mot å gjennomføre et av de mest krevende utholdenhetsprosjektene noensinne. Kanskje det mest krevende i historien. Men akkurat her og nå føles det så utrolig fjernt. Ikke som en helt, ikke som en eventyrer eller rekordjeger – bare meg, alene på sofaen, med sjokolade i hånda og stillhet rundt meg.
Ikke misforstå: jeg er motivert for prosjektet, og jeg skal gjennomføre det. Men jeg vil dele litt av virkeligheten slik den også ser ut. Det er ikke sånn at jeg går rundt og er dødsgira hele tiden, eller at jeg alltid har hodet «på rett plass».
Den siste tiden har jeg vært ekstra sliten. Jeg pleier å være sliten – det er nesten blitt normalen for meg å presse meg selv gjennom både jobb og trening. Jeg trener mer enn det som er vanlig for folk flest, og mer enn det som er normalt for en på 47 år. Sånn sett er det kanskje ikke så rart at jeg kjenner på utmattelse.
Men jeg merker også en mental slitenhet. Det skjer utrolig mye hele tiden, og jeg bærer et ønske om å være synlig og gjøre en forskjell der ute. Samtidig er jeg nok ganske introvert av natur. Jeg henter energi når jeg er alene, og jeg sliter ofte med å finne nok fred og ro for meg selv. Jeg er ikke utpreget introvert, for jeg har også mange tydelig ekstroverte sider. Likevel er det som om jeg sjelden får nok tid til bare å være meg selv, i stillhet.
Og nettopp derfor er det litt komisk at planen nå er å intensivere. Jeg skal snart øke både treningsmengde og eksponering, og prøve å ta større plass i sosiale medier. Så her kommer en liten advarsel: det kommer nok til å bli ganske mye fra meg fremover. For de som ikke er interessert, er det bare å mute eller unfollow – for fra denne kanten blir det mye aktivitet.
Som noen av dere sikkert har fått med dere, er mye av poenget med det jeg gjør nå å snakke mer åpent og ærlig om hvordan man egentlig har det. Jeg ønsker å være et forbilde for å kunne bryte noen av tabuene i samfunnet vårt – de usynlige grensene som gjør at mange holder tanker og følelser for seg selv. Gjennom jobben min har jeg sett hvor uvant og vanskelig det kan være å åpne seg om det innerste. Jeg kommer ikke til å dele absolutt alt om meg selv, men jeg har lyst til å dele noen av mine tanker og følelser, for å gi et innblikk i hvordan jeg tenker og opplever ting. Kanskje vil det være annerledes enn det mange forestiller seg – særlig fordi jeg på mange måter også er en ganske ekstrem idrettsutøver, som både har fått til mye og som planlegger å få til enda mer.
Så, jeg ligger her på kvelden, og det er en litt merkelig følelse. For som sagt, jeg har knapt energi til å svare på meldinger fra folk. Men jeg tenkte at hvis jeg bare begynner å dele litt mer her, så kan kanskje de rundt meg forstå litt bedre hva jeg står i og hva som skjer. For akkurat nå tror jeg både nære venner og familie kanskje ikke helt ser bildet – for eksempel hvorfor jeg til tider kan virke ganske distansert.
I det siste har jeg også hatt utrolig mange ting å tenke på samtidig. Først og fremst i forbindelse med det enorme prosjektet jeg er i ferd med å sette sammen. Det er massive og komplekse utfordringer, og selv om jeg bare har fått gjort en liten brøkdel av alt som må gjøres, så har det allerede tatt mye energi.
Samtidig har jeg vært i gang med å øke treningsmengden, men midt oppi det fikk jeg en skade i høyre bein – mer presist rundt hofte og nedre rygg. Det har satt meg litt ut av spill treningsmessig. Jeg har kunnet svømme, men jeg har måttet være ekstremt forsiktig med bevegelsene, og til tider har jeg hatt problemer med å gå. Smertene har vært ganske sterke og har preget meg i tre–fire uker. Først nå, denne helgen, har det begynt å slippe taket – og det er en utrolig lettelse.
Oppå alt dette er det også mye å forholde seg til på jobb. Jeg jobber som klinisk psykolog, hvor jeg hjelper folk med stress, utbrenthet, selvfølelse, depresjon, angst og mye mer. Jobben er både givende og meningsfull, og jeg setter enormt pris på de gode samtalene jeg får ha med mennesker hver eneste uke. Men det er også krevende. Når jeg er ferdig med en arbeidsdag, er batteriet ofte ganske tomt. Så når andre har lyst til å være sosiale, har jeg sjelden det samme behovet eller overskuddet. Jeg tror det kan være vanskelig for mange å forstå, men samtidig vet jeg at flere kan kjenne seg igjen – særlig de som selv må gi mye av seg selv, mentalt og sosialt, i jobben sin.
Derfor har jeg begynt å sette sammen et team. Teamet består både av venner, bekjente og nye mennesker som har kommet til underveis. I tillegg har jeg engasjert en PR- og kommunikasjonsrådgiver, Simon Valvik, som skal hjelpe meg med å sette i gang og dra i noen viktige tråder. Han vil blant annet bidra på områder som media, sponsorer og enkelte praktiske ting. Simon er en nøkkelperson for meg i dette prosjektet, og han vil også fungere som en kontaktperson. Det betyr at han kan ta imot og følge opp henvendelser som gjelder prosjektet – for eksempel i forbindelse med sponsing eller samarbeid.
Mer informasjon kommer. Denne teksten ble allerede mye lengre enn jeg hadde tenkt. Men jeg vil avslutte med å si tusen takk til alle dere som støtter, heier og oppmuntrer. Og ikke minst til dere som har bidratt på Spleis eller Vipps – det setter jeg utrolig stor pris på. Jeg leser hilsenene deres, og jeg er oppriktig takknemlig. Tusen hjertelig takk!
Det er fortsatt langt igjen til målet når det gjelder det økonomiske, og jeg setter pris på hver eneste krone noen kan avse for å støtte opp om prosjektet. Det er fortsatt ikke sikkert at prosjektet blir noe av, men jeg satser 110 prosent på det. For det avhenger av at jeg får nok hjelp – både økonomisk og praktisk.
Jeg håper selvfølgelig at det ikke blir for mange som velger å unfollow, men heller at flere kommer til. For jeg tror dette kan bli et svært interessant prosjekt. Og jeg håper at det jeg har tenkt å dele – spesielt om det psykiske, det mentale og om livsfilosofi – kan være til nytte for mange.
Det var det for nå. Ha en god natt – eller en god dag, alt ettersom når du leser dette
