08/09/2015
Bildets makt og verdenssamfunnets avmakt
Vi har alle blitt preget av bildene av tre år gamle Aylan fra Kobane, der han ligger død med ansiktet ned i sanden og i bølgeskvulpet, skylt inn på stranden i ferieparadiset Bodrum i Tyrkia.
Aldri før har verdenssamfunnet produsert, kommunisert og konsumert, så mye informasjon, som i dagens samfunn. Men samtidig gått glipp av så mye. Daglig utsettes vi for tusenvis av budskap og inntrykk. Kun et fåtall av disse treffer oss.
Tre år gamle Aylan sine øyne ble lukket for godt i begynnelsen av september 2015, men åpnet øynene og hjertene til en hel verden for flyktningestrømmen fra Syria, med den røde skjorten og den blå shortsen. Og de bittesmå joggeskoene som mor eller far knyttet på riktig venstre og høyre fot på morgningen.
Et av mange grusomme overgrep mot sivilbefolkningen i Syria skjedde 16. august. Det var dagen da 112 mennesker ble drept av et flyangrep av sitt eget flyvåpen på grønnsaksmarkedet i Douma, rett øst for hovedstaden Damaskus.
Her skjedde også gassangrepet som kan ha drept opp mot 1 700 mennesker i 2013. President Bashar al-Assad er anklaget for å stå bak, også dette (VG). Angrepet på markedet i Douma er bare en av mange grusomme hendelser som drukner i så mange andre grusomme hendelser som får pågå i Syria.
Syria har vært republikk siden selvstendigheten siden 1973, med Baath-partiet som det dominerende. Selv om andre partier har vært tillatt, har Baath og staten vært tett sammenvevd, særlig under presidentene Hafez al-Assad og hans sønn Bashar al-Assad (Store norske leksikon).
Drepingen i Syria begynte i april 2011 da de første demonstrantene mot al-Assad-diktaturet som styrer landet begynte å fylle gatene i protest mot diktaturet. Regimet reagerte som de reneste monstre - å si noe annet vil ikke være i samsvar med sannheten (Washington Post).
Først begynte sikkerhetsstyrkene å kidnappe, voldta, torturere og drepe aktivister og deres familiemedlemmer, inkludert mange barn. Likene av vansirede mennesker ble dumpet i veigrøfter. Hæren inntok posisjoner over hele landet, og begynte å bombe bydeler og hele byer. Hensikten var å skremme folk slik at de innstilte all motstand.
Spørsmålet som har preget norsk politikk og norske medier de siste månedene har vært: hvor mange flyktninger skal Norge ta i mot, 10 000, 8 000, hvorfor noen i det hele tatt? Bør vi ikke hjelpe dem der de er?
Spørsmålet jeg lurer på, er: Hvorfor stiller ikke menneskeheten (les verdenssamfunnet) opp og gjør noe med de brutale overgrepene som president Bashar al-Assad med bruk av sin enorme militære kraft, jagerfly, bomber, dødelige gasser, påfører sine egne innbyggere?
Er det fordi Syrias oljeforekomster er i ferd med å ebbe ut, renne ut i sanden? Syria har olje- og gassforekomster, som i flere år har vært den største inntektskilden, men de er langt mindre enn i mange andre arabiske stater.
Men, er ikke den viktigste naturressursen som menneskeheten rår over, nettopp menneskene?
Oljen blir et for enkelte svar. Russland er Syrias viktigste allierte, og sørger for å blokkere ethvert forslag til vedtak i FNs sikkerhetsråd som kan skade Assad-regimet. Iran er også en viktig alliert av Syria (Washington Post). Dermed er verdenssamfunnet mer eller mindre lammet.
Til nå er 230 000 syriske borgere drept i sitt eget hjemland. I Syria bor 22 millioner mennesker. Åtte millioner er på flukt hjemme i Syria. Fire millioner i nabolandene. Omtrent 400.000 er på flukt i Europa (NRK).
Det er fire årsaker til at Russland beskytter Assad (Aftenposten):
Den første er at Russland har en marinebase i Syria som er strategisk viktig fordi den er den siste marinebasen utenfor den tidligere Sovjetunionen.
For det andre har Russland fortsatt mye igjen av mentaliteten fra den kalde krigens dager, kombinert med et innslag av nasjonal usikkerhetsfølelse, noe som gjør at man setter mye inn på å bevare en av de siste militære alliansene som fortsatt er i live.
For det tredje er Russland mot ideen om såkalte internasjonale intervensjoner mot land som Syria fordi man ser det som en form for vestlig imperialisme og en trussel mot Russland selv.
For det fjerde er det slik at regimet i Syria kjøper masse av de våpen som Russland eksporterer, og russerne tjener gode penger på det.
Den iranske tenkningen omkring Syria er mer likefrem. Iran ser på USA og Israel som trusler, og man bruker Syria som en slags beskyttelse.
Jeg forstår at situasjonen i Syria er alt annet enn enkelt for verdenssamfunnet å håndtere, men norske medier, politikere og verdensledere må søke svar på spørsmålet: hvordan kan vi stanse nedslaktningen som pågår i Syria. Slik at folk i Syria ikke trenger å flykte, men isteden kan bruke sine ressurser til å bygge opp landet sitt?
En av dem som mistet livet var tre år gamle Aylan fra Kobane. Han er ikke den eneste. Mammaer, pappaer, brøde, søstre, besteforeldre, tanter, onkler, fettere, naboer, har blitt drept i hundretusentallet. Det går en grense. Og den grensen er overskredet.
Vi vil aldri oppleve hvilken ressurs Aylan kunne blitt. Men la oss håpe at hans ettermæle for alltid vil prege vår historie. La oss håpe at Aylan vil prege verdenssamfunnets måte å vise medmenneskelighet med den viktigste ressursen som menneskeheten rår over, nemlig menneskene. Uavhengig historie, religion, etnisitet, politiske skillelinjer og fordommer.
Putin! Det handler om menneskeheten.
Martin Steen
