30/04/2026
I går fikk jeg som den lokale bokhandleren æren av å introdusere Waleria Santos på boklanseringa hennes på Norveg. De som var tilstede ble utvilsomt beveget da hun fortalte så hjertenært om boka og den hjelpen hun har fått gjennom Leve, organisasjonen for etterlatte ved selvmord.
Det er alltid stor stas når en som er lokal gir ut bok.
Waleria er ikke bare en lokal forfatter, hun er også en venninne og nabo, og da hun viste meg boka en dag før jul, ble jeg både imponert og nervøs. Nervøs fordi, hva hvis den ikke var bra? Som venninne, nabo og den lokale bokhandleren ville det bli særdeles utfordrende hvis det viste seg at boka ikke holdt mål. I tillegg var jeg urolig for om hun hadde styrken til å bære det som ville komme. For med ei bok som denne så sier det seg selv at mange vil ønske å dele sine tunge historier tilbake. Men hun var klar. Klar som et egg. Waleria har en ryggmarg som har blitt forsterket av det livet har lært henne.
Vi har lenge levd i den overbevisningen om at det å ikke vise sårbarhet er å vise styrke.
Men kanskje er den største styrken og gaven nettopp det å vise sårbarhet. Ved å vise oss som komplette mennesker med innmat og gørr, med alt som hører til så gjør vi det litt lettere for de rundt oss å være til.
Waleria skriver i boka, at hun opplevde tilværelsen her som om hun var en gjest i vår verden - (s.60) - Det tror jeg ikke hun er alene om å føle på. Enkelte av de som både er født og oppvokst her i kommunen (eller andre steder) kan føle seg som en gjest i denne verden, hvis de føler seg annerledes enn de andre. Og det å være annerledes synes de færreste gangene på utsida. Da er det vår jobb, og plikt å sørge for at vi ikke snakker ufint om andre, eller ikke hiver oss inn i samtaler hvor den omtalte ikke kan forsvare seg, eller gis rom til å fortelle sin historie.
Jeg vil trekke fram en annen fin passasje i boken.
«Jeg visste ikke da at tide ikke alltid leger men avslører» - (s.76). Tid kan hjelpe med mye, men tid i seg selv er ikke nok for enkelte sår, vi må gi rom hvor det som er vondt kan få et språk, kunnskap om hvordan vi kan bidra til å skape fellesskap som oppleves trygge nok til at det føles greit å dele det en bærer på. Og da kanskje spesielt med tanke på gutta.
Hun skriver også: «Jeg sminket meg ikke for å være vakker men for å ha et lag mellom meg og verden» (s.172). For det er mer enn muligheten til å legge et lag med sminke vi damer har som fordel, det er vår iboende evne til å prate om løst og fast, alt og ingenting og vår iboende interesse og evne til å forstå oss på følelser og relasjoner, som ikke gutta er like gode til som oss. Det finnes selvfølgelig unntak begge veier.
Det blir en underdrivelse å si at det er svært krevende å oppleve at en man er glad i velger å forlate denne verden. I fraværet av den man er glad i sitter man igjen med en sorg som knapt kan bæres av de sterkeste av oss. En sorg som mange ikke vet hva man skal gjøre med. Waleria brukte skriving som et verktøy, og inn i prosessen, forsto hun at det hun skrev var noe som kunne være til hjelp for andre.
Den sorgen som ikke kan bæres alene ble da en gave til oss som trenger å forstå og plukke opp varselsignaler, og til andre som føler at de står alene. Det kreves enormt mot å brette ut sine innerste frykter og håp, å fortelle den tyngste historien slik som hun gjør i boka, og da når hun i tillegg gjør det med slikt et hjertevarmt og poetisk språk, har hun fått til intet mindre enn et lite mesterstykke.
For "04.oktober" er en hjerteåpner. Og forhåpentligvis kan boka og det som følger, som et resultat av Walerias ønske om å øke bevisstheten rundt temaet, bidra til at vi bli bedre til å se hverandre, og finne løsninger slik at mennesker som føler seg som en fremmed på denne planeten kan føle seg ivaretatt av et fellesskap som gir oss alle trua på seg selv og håp for framtida.
For alle som trenger noen å snakke med i forbindelse med tap av noen til selvmord så kan det være greit å vite at Leve Nord-Trøndelag er et varmt fellesskap som bærer et brennende ønske om at flere skal vite at det finnes hjelp å få når man står alene i sorgen. Hjelp gjerne å spre budskapet videre. https://leve.no/fylkeslag/nord-trondelag/ Fjerde oktober
Tusen takk til Mathilde Chanel som tok så fine bilder. :)
Boka kjøper du hos oss! :)
