09/27/2022
Et øyeblink. Et minne.
Sannsynligvis opplever alle et øyeblikk når hele livet endrer retning på et øyeblikk. Mitt skjedde i 1994, da jeg etter en 2-årig tapende kamp med den norske akademiske «deep-state» valgte livet. Jeg kjørte hjem i mørket, på en isete vei, fra en feiring for en student som nettopp hadde fullført sin mastergrad i medisinsk fysiologi. På festen var jeg elendig og følte meg som en paria. Da jeg kjørte hjem, kjente jeg et øyeblikk at jeg -og verden- ville ha det bedre uten meg, da jeg siktet meg inn på et sted utenfor veien som skulle ende i et iskaldt stup ut i Tromsøsund. I siste øyeblikk svingte jeg for å holde meg på veien. Jeg valgte livet!
På den tiden var jeg vikarprofessor i medisinsk fysiologi ved Universitetet i Tromsø i Arktis. Dette var en noe unik stilling, som ble opprettet da et fast medlem av universitetsfakultetet ble valgt til å bli universitetets kansler for en til to 3-årsperioder, og dermed opprettet en ledig fakultetsstilling. Jeg var vikar for Ole Mjøs, som fungerte som UiTøs rektor fra 1989 til 1995.
Da jeg takket ja til stillingen i 1990, ble jeg en av to professorer i en avdeling som besto av ytterligere fire fakultetsmedlemmer (1. amanuenses), en sekretær, servalingeniører og mange studenter som jobbet mot sin doktorgrad i medisinsk fysiologi, PhDs eller master. grader. På den tiden snakket jeg ikke norsk og hadde flyttet til Tromsø med min kone og 3 barn på 17, 14 og 13 år for å ta jobben
Den andre professoren ved avdelingen (og dens styreleder) var godt respektert – sønn av en kjent norsk lege-vitenskapsmann som først hadde beskrevet en sjelden genetisk sykdom som forårsaker svakhet eller nummenhet i hender og føtter (perifer nevropati), som heter etter ham.
Alt var fantastisk for meg og familien min de første par årene. Vi lærte en ny kultur i et vakkert miljø omgitt av vakker natur. Vi lærte mye og likte det. Men så ble det oppdaget at den andre professoren ved instituttet hadde underslått midler. Da han ble oppdaget, fikk denne professoren et valg: gå av eller møte tiltale. Han valgte det første alternativet, fant seg ny jobb i Sør-Norge og flyttet, og sa til fakultetet, studenter og instituttpersonale at han «ikke kunne komme overens med den 'amerikanske' professoren».
Jeg arvet umiddelbart studentene, stipend, ansvar osv. for instituttet, tilsynelatende. Universitetet og instituttet bestemte seg raskt for at de ikke ville ha en person – meg – som ikke kunne norsk som instituttleder. Over natten ble en av amanuensene forfremmet til professor og instituttleder, noe som var mer enn greit for meg — jeg hadde ikke immigrert til Tromsø for å være leder for en universitetsavdeling.
Like etterpå bestemte to av den tidligere avdelingslederens MD-studenter seg for å sende inn en forskningsrapport til et amerikansk vitenskapelig tidsskrift for fagfellevurdering og publisering. De fortalte meg ikke at de hadde levert rapporten; selv om jeg nå teknisk sett var deres veileder.
Da jeg så det opprinnelig innleverte manuskriptet, la jeg merke til en figur som inneholdt en graf som viser gjennomsnittlig respons, pluss-eller-minus standardfeilen for gjennomsnittet, på en intervensjon i forskningsdyr etter en rekke ulike intervensjoner.
Angivelig var antallet observasjoner det samme for hver intervensjon (hvert punkt på grafen). Slike data rapporteres vanligvis som x +/- SEM (n), hvor x = gjennomsnitt. SEM = standardfeil for gjennomsnittet, og n = antall observasjoner. Et av punktene på grafen indikerte en SEM = 0. Dette er svært uvanlig da det indikerer at det ikke er noen variasjon mellom observasjonene – alle er nøyaktig like. Antall observasjoner ble heller ikke angitt, men antydet i teksten å være det samme for alle punkter.
Som studentens veileder hadde jeg tilgang til de originale dataene og gikk tilbake for å sjekke dem. Dessverre var ikke alle observasjonene like; det var faktisk stor variasjon. Men en av observasjonene var den samme som ble rapportert på grafen med en SEM = 0. Elevene hadde med andre ord forkastet alle unntatt én observasjon uten å gi en forklaring på hvorfor dataene ble forkastet.
Den tilsynelatende grunnen var at det ene punktet som ble inkludert så bra ut på grafen og støttet elevenes konklusjon. I vitenskapen representerer slik oppførsel, i beste fall, dårlig vitenskap og ofte referert til som «vitenskapelig uredelighet». Dette var mot alt jeg noen gang hadde lært som vitenskapsmann. Jeg gikk til den nye avdelingslederen og sa at manuskriptet måtte trekkes tilbake. Han sa at han ikke så noe galt og lurte på hvorfor jeg «prøver å ødelegge karrieren til to lovende nye norske vitenskapsmenn».
Denne hendelsen førte til at jeg hadde en samtale med daværende leder av Statens Etikkråd, som definerte «etikk» for meg som «hva man enn kan slippe unna med». Det var da jeg bestemte meg for at jeg måtte forlate Institutt for medisinsk fysiologi, UiTø og Norge uansett hva det kostet.
Den oppgaven viste seg å være mye tøffere enn jeg hadde forestilt meg.
Jeg søkte på mer enn 300 stillinger – inkludert juniorfakultetsstillinger og postdoktorstipend. Uten å ha stipend til forskningen min som jeg kunne ta med meg, var det ingen som ønsket å ansette meg. Jeg var ofte til at jeg var "overkvalifisert" og "for senior."
For å si det mildt, var jeg deprimert – mer enn noen gang før, eller siden, i livet mitt.
Til syvende og sist, takket være intervensjonen fra noen kjente amerikanske forskningskardiologer, endret jeg mitt faglige kurs, ble med i det ekstramurale programmet til National Institutes of Health og ble til slutt sjef for Heart Failure and Arhythmias Program.
Dette betydde at jeg ikke lenger kunne gjøre individuell vitenskapelig forskning, men jeg tok på meg en annen rolle, fremme forskning og føre tilsyn med føderal finansiering av forskning. Dette ble en veldig tilfredsstillende og følelsesmessig givende karriere. Selv om jeg fortsatt savner spenningen ved å oppdage i forskningslaboratoriet.
